januar 2012

Nei, jeg skammer meg ikke



Til den dag idag, har jeg allitd vært redd for å vise hvem jeg er på innsiden.
Vel dette er meg. Uten søvn, uten mat, uten glede - med depresjon, med angst, med spise forstyrrelser og med søvnproblemer. Nei jeg skammer meg ikke. 

Jeg er ikke redd for å si at jeg ikke er frisk. Fordi jeg vet jeg skal bli det. Fordi jeg vet jeg er på veg dit.
Jeg er fortsatt meg selv. Jeg er forsatt normal.
Jeg er bare et menneske, som alle andre.  




Designet er laget av Rebecca Moen

Jeg skal ikke lyve - det blir bare verre

Søvnen blir bare verre. Jeg hadde egentlig en ganske bra dag. Bedre enn på veldig lenge.
Men allikevel føler jeg meg ikke bra.
Jeg våknet på ettermiddagen etter å ha sovnet tidlig på morgnen igår. Jeg var på besøk hos en venn av meg, Kim, før jeg dro ned på samfunnshuset for å se på UKM 2012 sammen med Simen.
Det var litt kleint. Jeg hadde ikke sett han på kjempe lenge. Men jeg skal ikke nekte for at det var kjempe koselig, og ikke minst godt å se han igjen. Det var litt trist i ny og ned siden han egentlig behandlet meg som om vi fortsatt var sammen.. 
Vi dro opp til bestemor sammen utpå kvelden, der jeg faktisk spiste. Jeg spiste mer til mat enn jeg har gjort sammenlagt de siste ukene. Jeg har vel spist like mye de siste ukene som man skal gjøre på én dag ....

I bunn og grunn har jeg vært sosial, ute, ledd og spist idag. Det burde vært en utrolig god dag. Jeg synes personlig det selv. Men kroppen min er fullstendig uenig med meg.
I løpet av natten fikk jeg et nytt anfall. Jeg våknet i dusjen. Selvfølgelig hadde jeg besvimt..
Jeg husker aldri hva jeg har bedrevet med når disse anfallene inntreffer, men jeg våkner aldri til et koselig syn.

Jeg skal ikke lyve. Jeg faller bare mer og mer for hver dag.
Jeg føler at humøret mitt er lettere, men formen min blir bare dårligere.

Jeg hadde jo snudd døgnet mitt, spist.. Jeg var i bunn og grunn ganske stolt av meg selv.
Men så ble alt ødelagt igjen. Og her sitter jeg, klokken seks på morningen.. så utrolig skuffet over meg selv.
Jeg er lei av å ikke få sove. Jeg er så utrolig trøtt. Men jeg får det bare ikke til.  


Fake smiling? 
Yeah, I'm professional at that.

Q: Tips til hvordan man kan sovne?




Designet er laget av Rebecca Moen

Jeg vil føle kjærlighet igjen

Det gjør så vondt.
Jeg savner de kjærlige blå øyne hans, og måten de kikket i mine å ga meg følelsen av trygget.
Måten han fikk blodet mitt til å ruse ved hvert eneste kyss.
Sommerfuglene i magen jeg fikk hver morgen når jeg våknet ved hans side.

Jeg savner å være lykkelig. Jeg bare klarer ikke tilgi. Jeg klarer ikke bli såret gang på gang.



Jeg vil så gjerne slippe han inn igjen. Jeg vil føle kjærligheten igjen. 
Jeg bare klarer ikke slippe ned veggene mine på egenhånd.
Og det er virkelig ikke lett når jeg stadig oppdager fler og fler småting jeg skulle vært foruten.




Designet er laget av Rebecca Moen

Still alive

Beklager, virkelig, for at jeg ikke har blogget. Jeg har ikke glemt dere, og jeg har ikke glemt meg selv.
Antar jeg bare trang en pause fra bloggen akkurat som alt annet.

Hvordan det går?
Jeg vet ikke selv. Det var et punkt for et par dager siden da jeg trodde ting var bedre, og at ting skulle gå bedre.
Men så ble det ikke sånn alikevel.

Jeg føler meg innesperret. Vet ikke hva jeg skal tenke, eller føle. 
Jeg følte meg nummen på et punkt, for en stund tilbake. Men nå gjør virkelig alt vondt.
Kanskje det er fordi ting løsner.. jeg vet ikke.

Klarer ikke sette ord på følelser en gang akkurat nå, så jeg antar dere hører fra meg igjen når jeg er på et litt stødigere punkt. 




Designet er laget av Rebecca Moen

Klarer ikke holde øyne oppe - men får ikke sove

Jeg skulle egentlig avlyse timen min hos psykologen idag. Det hadde jeg egentlig bestemt meg for.
Men jeg ombestemte meg. Jeg tror det er bedre å dra dit. Så jeg gjør det.

Jeg tenkte jeg skulle få litt søvn før jeg dro dit. Har lagt meg ned for å sove utallige ganger nå, men får det ikke til, uansett hvor trøtt jeg er.
Utrolig irriterende. Klarer liksom ikke holde øyne oppe, men får ikke sove.

Turen til skolen gikk.. helt ok.
Jeg følte meg en smule utenfor, og de som jeg lot prate med meg spurte om jeg hadde drukket. Haha. Når man ligger i senga i en uke ser man hverken ut som et vanlig menneske, eller prater som et.

Mange spør hvordan situasjonen med Simen er. Den er fortsatt rar.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller gjøre, så kan i grunn ikke forklare dere det heller når jeg ikke har peiling selv.
Jeg sliter med å stole på folk. Bryter man tilliten min bygger jeg opp en vegg, og tidligere er det ingen som har klart å bryte den ned igjen etter å ha såret meg. Jeg har aldri slipt noen innpå, eller gitt dem en ny sjanse.
Veggen jeg har bygd, virker bare høyere og tykkere for hver time som går. Jeg er redd ting kan bli vanskelig å ordne opp i igjen. Selv om vi begge vil. Om dere skjønner. 
Ja.. forklarer mer om det senere. Er så surrete i mine egne ord at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. 

Jeg har egentlig ikke stort mer å si. Jeg prøver liksom å finne noe fornuftig å gjøre, men har jo egentlig gjort alt fornuftig kroppen min tillater meg å gjøre uten næring eller søvn.
Jeg er tom for ideer.

Bingo!

Q: Har du et forslag til hva jeg kan gjøre, uten å forlate leiligheten og som ikke krever ekstremt mye energi?  




Designet er laget av Rebecca Moen

Alle sår og tårer tildekkes for møtet med virkeligheten

Klokken har slått litt over seks. Etter fire telefonsamtaler som jeg egentlig ikke ville ha noe av, og hjelp fra gode venner er jeg tilbake i posisjon. Jeg er trygg igjen. Avslappet.

Jeg skal på skolen kvart over ni. Nei ikke for å ha time. Jeg skal på samtale med rådgiveren. Når jeg er så mye vekk som nå må jeg gi oppdateringer. Idag kommer til å bli en tung oppdatering.
Ingen kjæreste som kan bli med meg. Ingen samboer til å ta i mot tårene når jeg kommer hjem.

Jeg var ikke klar for å ut blant mennesker enda. Jeg var på butikken idag. Men der var det ingen jeg kjente.
På skolen kjenner alle meg. Flere av medelevene leser bloggen.
Jeg er ikke direkte flau over å dra dit. Jeg skammer meg ikke.
Jeg føler meg bare utilpass.

Jeg vet ikke om jeg skal få panikk.
Før ville jeg kledd på meg de mest baggy klærne jeg kunne funnet, dekt over alle sår og arr, sminket vekk det sønderknuste ansiktet mitt og kledd på meg et smil som har ligget blant støvet i en lang, lang periode nå. 
Jeg vet ikke.
Jeg vurderer å gå på skolen som meg selv, for en gangs skyld.

Selv om jeg sikkert ikke kommer til å gjøre det. Jeg ville.
Men jeg klarer ikke.

Så nå går jeg i dusjen.
Jeg skal sminke vekk tårer, poser under øyne og alt annet tegn på utmattelse.
Alle sår og skader skal dekkes til.
Klærne har jeg ikke helt bestemt meg for. Etter all vekten jeg har mista den siste perioden, finnes det nok ingenting i skapet mitt som sitter bra på uansett. Takk gud for det. Jeg har savnet den tynne jeg. 

 




Designet er laget av Rebecca Moen

Min trygghet, mitt miserable jeg




Begravet i mitt eget miserable jeg, ligger jeg å beskytter meg selv mot omverdenen under dynene.
Man kan vel si det som at jeg har gått i hi.
Fikk høre at jeg var svak, og at jeg gir opp uten å gi noe av meg selv.
Vel, jeg gir opp, men jeg har gitt av meg selv i snart to år. På et punkt har man vært sterk for lenge - så ja, nå er jeg svak. Og det finnes ingenting noen kan si eller gjøre for å gjøre ting verre.
For jeg har virkelig aldri hatt det verre. 




Designet er laget av Rebecca Moen

Plutselig svartnet alt sammen

Jeg er tilbake i reiret mitt. Jeg har fått av meg tvangstrøyen; også kjent som klær. 
Stearinlysene er tent igjen. Musikken spiller igjen.
Livet føles tryggere, roligere og mindre deprimerende.

For de som lurer på hvor jeg befant meg igår, og har prøvd å få kontakt med meg; Simen kom innom. Gudene vet hvorfor, men han kom. Det var ingen positiv ting. Jeg tror alle som har pratet med meg i det siste har skjønt at jeg ikke kommer til å bli lett å komme innpå igjen - og man kommer ingen veg med meg om man behandler meg som dritt. 
Det første han gjorde var å bli sint for at jeg ikke spiste. I rundt en halvtime drev han å smelte mot meg om hvor dum jeg var - og jeg skrek tilbake om at jeg ikke var hans problem lengre.
Det hele var et mareritt.
Jeg følte meg så verdiløs.
Hallo? Betyr jeg så lite for deg at du bare må komme trampende inn i livet mitt igjen å knuse meg gang på gang?

I flere dager har jeg ligget i fred i senga, gjort det jeg selv ville, roet kroppen. Til slutt følte jeg meg nummen, og det var en så god følelse. Jeg kunne gjøre hva jeg ville mot meg selv, ingenting gjorde vondt.
Så kom han. Han kom inn å ødela den tryggheten jeg hadde funnet. Jeg følte ting igjen. Jeg kjente raseriet og smerten bygde seg opp fra innsiden, plutselig svartnet alt sammen. 

Det siste jeg husker var at han trygla om jeg skulle bli med hjem til Ulefoss. Jeg aner ikke hvorfor jeg sa ja. Jeg kan ikke huske hva jeg tenkte på en gang. Jeg ville jo ikke. Jeg ville være alene. 
Så jeg ble med. Hver gang jeg våknet i løpet av natten fant jeg meg armene hans. Jeg slepte meg selv ut mot kanten av senga igjen, og våknet ved hans side gang på gang.
Det var så kleint å våkne i samme seng igjen. Ingenting var riktig.
Jeg trakk meg unna og løp inn i dusjen. Han kom etter. Så føltes det greit ut igjen. I to minutter. Så forsvant jeg ut igjen.

Jeg satt hos bestemor resten av dagen, hvor han var, nei det vet ikke jeg. Ikke bryr det meg heller.
Bestemor og bestefar kjørte meg ut til Skien igjen.
Til reiret mitt. Til lysene. Til musikken.
Livet føles tryggere, roligere og mindre deprimerende igjen.




Designet er laget av Rebecca Moen

Ordet mat fikk meg til å grine

Da Simen var innom her igår, nå forrigårs, hadde jeg ikke spist siden søndags formiddag.
Antageligvis, i hans øyne, så jeg ut som et ranglebein. Mens jeg følte at jeg tok verdens største plass.
På den lille tiden han var her, brukte han faktisk mye av tiden på å få meg til å spise.
Det som er vanskeligst å tenke tilbake på er at hver gang han nevnte ordet mat, begynte jeg å grine.
Følte meg så dum, men jeg kunne virkelig ingenting for det.
Det føltes ut som et lyn traff meg hver gang jeg tenkte tanken på å spise noe.
Det hele endte med at jeg spiste en halv boks med nudler.

Jeg har ikke spist noe siden, men jeg kjenner ingenting. Jeg er ikke sulten. Det gjør ikke vondt. Jeg føler meg tryggere slik som det her. Slik jeg levde før jeg møtte Simen. Jeg spiste ikke, jeg bodde i et lite i, jeg stengte alle ute... 
Det er hvem jeg virkelig er, og nå klarer jeg ikke se for meg å gå tilbake til hvem jeg var med han en gang.
Det er som en transe.

Som jeg nevnte i forrige innlegg kom jo samboeren til pappa innom med lille Amelia på suprise-visit.
Tror nok hun visste at jeg kom til å si at de ikke fikk lov til å komme om hun faktisk hadde spurt..
Poenget mitt er at; jeg kan gjøre så mye skade med meg selv som jeg vil. Hva jeg vil. Det gjør ikke vondt.
Men da Amelia kom nær ribbeina mine idag - kreperte jeg nesten.
Det var som en brennende følelse egentlig. Og jeg aner ikke hva det kom av.

 

Psykologen min kommer til å ringe meg i morgen, etter som jeg avlyste alle avtalene jeg hadde den uken her.
Jeg vet ikke om jeg skal gru meg, eller glede meg egentlig.
Har mest lyst til å pelle mobilen i fra hverandre, men noen ganger håper jeg i grunn på at Simen skal ringe.. Jeg savner stemmen hans, til tross for alt som har skjedd. 




Designet er laget av Rebecca Moen

Utslitt

Jeg fikk sove i natt. Eller, jeg sovnet vel rundt syv tiden på morgnen - takket være en kjempe god venn av meg. Sov vel ikke så veldig godt, men jeg fikk hvert fall roet ned kroppen til utpå dagen. 
Så ringte mamma meg, i det hun var på veg hjem fra jobb. Hun skulle ha meg med på luftetur. Mitt første møte med dagslys siden helga. Så vi har vært på europris å kjøpt flere stearinlys siden mine brenner hele døgnet nå.

Hun ble med meg hjem en liten stund, også fant hun ut at jeg skulle klippe håret hennes også.

Når hun reiste var jeg ganske utslitt, og bestemte meg for å legge meg ned i senga igjen.
Så ringte telefonen som jeg såvidt hørte gjennom musikken fra høytalerene.
Det var samboeren til pappa. Hun var på utsiden sammen med lillesøstra mi.
''Yeeeey..........''
Visste ikke om jeg skulle bli glad for mer besøk, eller bare mer deprimert. Jeg ville jo være alene, men allikevel var det godt å se lillesøster igjen, og vite at de bryr seg.

Merket at jeg lett trakk meg vekk når det gjaldt klemmer. Tidligere, hvert fall det siste året har jeg vært veldig glad for å få klem. Følelsen av nærhet. Men ikke idag. Jeg merket det veldig da kroppen min reagerte før jeg tenkte med å trekke meg unna.... 

Men jeg er ganske glad for å være tilbake i hiet mitt nå.
Utslitt og deprimert.  

 

Det var dagen min, hehehe.... 

Q: Hva har du gjort idag?




Designet er laget av Rebecca Moen

Bevegelsesanfall

Jeg tilbragte nesten fem sammehengende dager i senga før jeg fikk et anfall og måtte bevege meg. Det eneste jeg gjorde var å hente et lite bord som står inne i walk-in-klesskapet for å ha det ved siden av senga etter som jeg ikke beveger meg rundt i leiligheten, og kaste alt papiret etter grining og blødninger som lå strødd over gulvet.
Blødninger som fra jeg knuste alt jeg fant, ikke som i tante Rød.

Det er ikke mye, men det er fremskritt vil jeg si.
Har vært nummen og livsløs lenge nå, så var deilig å få litt bevegelse. Selv om jeg nå selvfølgelig er tilbake i senga, på samme plassen.

Simen var her idag, som kanskje noen skjønte.
I grunn så vil jeg ikke uttale meg om hva som skjedde, men jeg kan si det slik; vi er ikke i et forhold, og ting er ikke ok. Men vi krangler ikke hverfall.
          Har fått mye spørsmål om hva som skjedde, og hvorfor. Spesielt siden vi alltid har sett ut som verdens                       lykkeligste og nyforelska par:



Ja, det var jeg som gjorde det slutt.
Ja, det var på grunn av at han løy.
Men - det har vært lagt opp til lenge, og når jeg sier lenge; er det ikke jeg som har vilt gjort det slutt. Det har ikke bare skjedd nylig. Det ha streifet problemer rundt oss lenge, og begge har gått rundt grøten. 
Så det er ikke bare han som skal ha skylden for at det er slutt; men ja det ble slutt fordi jeg er lei av å bli behandlet som jeg har blitt behandlet. Og jeg har sagt klart og tydelig i fra om at hvis det noen gang kommer til å bli noe igjen må det være forandringer...  

Ingen må missforstå. Jeg elsker han enda, jeg skulle ønske det ikke ble sånn, og vi har pratet om å ordne opp i ting, vi har det. Men det er ikke lett når tilliten er brutt, og det ikke bare har skjedd én gang.
Jeg har aldri sluppet noen innpå meg før, andre enn Simen på grunn av vanskelige forhold hjemme, på skolen og ellers med meg selv. Jeg har aldri klart å stole på noen slik før. Mest fordi dem jeg faktisk slipper inn på meg dør eller kutter meg ut av livet sitt fordi det er for vanskelig å bære på.

Jeg har aldri hatt det så vondt som nå før. Kroppen min er nummen. Jeg kan ta all fysisk skade på utsiden uten å kjenne noenting, men på innsiden brenner det. Jeg er knust, og klarer ikke kjenne etter om jeg tror jeg klarer å stole på han igjen eller ikke. Ikke annet enn tiden kan vise. 

Note; Nei, jeg kommer ikke til å fortelle hva han løy om.

Der fikk dere svar på alle spørsmål som har blitt stilt, og jeg fikk lettet litt på skuldrene.  




Designet er laget av Rebecca Moen

Silence is the loudest cry







Designet er laget av Rebecca Moen

From all the pain



I get insecure 
From all the pain, 
I'm so ashamed 




Designet er laget av Rebecca Moen

Alive - or just breathing?

Skal i grunn si helt ærlig at det ikke går veldig bra, det gjør ikke det.
Det blir verre for hver time som går, og jeg gruer meg så uendelig mye til han skal hente tingene sine.
Jeg blir spurt om jeg angrer ganske mye nå, men nei jeg gjør ikke det.
Jeg hadde nok angret om jeg fikk en unnskyldning, at han viste at han var lei seg.
Men nei, han bare innrømmet saken og prøve å gi meg dårlig samvittighet - derfor angrer jeg ikke.
Jeg angrer ikke, fordi jeg har gått lei av å gi nye sjanser i hytt og pine. Når det alltid er jeg som sitter igjen alene med et knust hjerte. 

Jeg skulle ønske han viste at han brydde seg om det, jeg skulle ønske han angret seg.
Jeg skulle ønske det aldri skjedde. Alt skulle vært som for et år siden, da han sendte meg denne meldingen;
''Jeg elsker deg over alt annet Charlotte, og uansett om jeg ikke sier noe er du den jeg er mest glad i. Du er alt for meg! Og jeg savner deg så sinnsykt mye, at det nesten tar livet av meg..''

 Jeg savner den gutten.
Jeg savner den ærlige, grasiøse, fantastiske og oppmerksomme gutten jeg en gang hadde.  

Han sa han savnet jenta si. 
Vel, nå er jeg hvert fall meg selv igjen.
Jeg er tilbake på mitt miserable jeg. Så miserabel at jeg ikke en gang tør å skrive på nettet hvor ille det er.
Jeg gruer meg til han kommer for å hente tingene sine. Jeg gruer meg til at han ser hvor ille jeg er. 

Simen er den eneste personen jeg har sluppet helt innpå meg.
Når tillitten i forholdet blir missbrukt, er det ikke lett å tilgi igjen.
Det er ti bokstaver i ordet kjærlighet.
Åtte av dem er ærlighet.. 




Designet er laget av Rebecca Moen

Malin Lindberg Strand - Det var virkelig på tide.

Neida, men hun sa jeg kunne skrive om henne for å ha noe gjøre - istedet for å sitte å glane ut i løse lufta. Selv om jeg egentlig ikke ser så utrolig mye med tårer i øyne!

Vi har egentlig ikke vært på talefot på en godgod stund, men .. Malin passer på vet du. Hun fant ut at det var slutt med Simen og tok kontakt med en gang. Søte deg, takk for at du bryr deg!

Malin var forresten bestevenninnen min gjennom barneskolen og ungdomsskolen! Hun er ei kjempe koselig jente, sånn egentlig. Hun ser dritskummel ut - og man burde ikke komme på feil side med henne.
Men utenom det er hun søt.

Fikk beskjed å skrive at hun har en kul hest som heter Lillegutt. Den er egentlig ikke så veldig liten, da.
Vi har mange planer planlagt med denne hesten siden jeg har lova å ri den. Noen utenom normale ridestier... hehe.
Her er den ''lille'' hesten hennes som hun insisterte på at jeg også måtte legge ut bilde av. 

 

Men siden jeg allerede er i så god gang med bilder, tenkte jeg å dele noen flere bilder av Malin og meg opp igjennom årene. Hihi.



 









Haha, alle bildene er jo eldgamle, menmen. Er veldig glad for at jeg sparte på alle sammen! 

Malin har alltid vært der. Kanskje ikke det siste året på grunn av litt ditt og datt, men helt fra jeg var liten av var hun min søte bestevenninne og nabojente. 
Hun har hjulpet meg gjennom mine vanskeligste tider, tatt meg inn som hjemløs og vært verdens mest tålmodige venninne. Kan liksom ikke helt beskrive følelsen jeg fikk i hjertet mitt da hun tok kontakt igjen idag.
Først tenkte jeg at hun kanskje bare var nysgjerrig, men det var verdt sjansen om hun kanskje var villig til å ha kontakt igjen. Heldigvis, tok jeg feil.

Er så glad i deg, Malin.
Takk, for at du er her nå. For at du har instinktene dine som sier i fra når jeg ikke klarer meg.
Virker i grunn som om du har en antenne som sier fra når jeg sliter med å komme meg opp fra et hull.
Vel, denne gangen har det gått veldig dypt, og det gjør vondt.
Men det som ga meg følelse igjen i kroppen var deg. Du fikk meg til å smile.
Det betyr så uendelig mye, du aner ikke. Du aner virkeig ikke. 




Designet er laget av Rebecca Moen

Beklager alle lesere -

Men bloggingen fremover går nok så som så.
Jeg håper virkelig alle sammen fortsetter å kikke innom, for innlegg blir det jo. Det blir nok bare ikke like hyppig som før.


Charlotte Sørtveit har endret statusen sin fra å være "i et forhold" til "singel".
 ·  · for ca. en time siden



  • //weheartit.com






Designet er laget av Rebecca Moen

Bildene fra helgen med Marie











Jo, dette er forresten meg sånn utpå dagen. Sover like hardt som en sten. Seks timer tidligere hadde jeg sagt; Null stress å døgne.
Det hele endte med at jeg sovna i en sittende stilling.







Designet er laget av Rebecca Moen

Hva ville du gjort med en slik person?

Hva ville du gjort? Hvis du hadde så få i livet ditt at hver enkelt betød så mye at du rett og slett mistet livslyst ved bare tanken på å miste dem?
Hva ville du gjort om en av disse løy til deg gang på gang, nesten dag på dag?

Ja. Rett og slett, hva ville du gjort?
Gitt vedkommende enda en sjanse - eller gitt blanke f og heller valgt å kjempe for livet alene en liten stund?






Designet er laget av Rebecca Moen

Bildehilsen fra Charlotte og Marie!

Siden jeg ikke får blogget så mye i helgen, blir det hvert fall mange innlegg fremover med bilder!

Her et et hilsenbilde fra oss!  .. eller, Marie ville ikke bli tatt bilde av. I didn't care.



hahaha, mongolid




Designet er laget av Rebecca Moen

Endte opp halvnaken og frustrert på kjøkkenet






Marie, som ser utrolig deprimert ut på dette bildet skulle egentlig lage mat til oss.
Men lang historie kort: Alt endte med at jeg sto frustert og halvnaken på kjøkkenet å rørte i denne dumme kjelen mens jeg skulle få på meg klær uten å svi maten.

Dette er forresten slik jeg ser ut når jeg ikke trenger å leke lykkelig! Jeg er faktisk virkelig glad når Marie er her! Min lille lykkepille!




Designet er laget av Rebecca Moen

Rødt hår - nytt bilde

Etter en natt med søvn tenkte jeg å vise hvordan det røde håret ble sammen med ansiktet mitt! Dårlig lys, men du ser såvidt et glimt på høyre side av hvordan rødfargen ser ut i helhet!

 

Beklager for lite blogging, har dere lest mine tidligere innlegg vet dere hvorfor. Har du ikke lest dem, foreslår jeg at du gjør det ;)

Kan nok bli blogging utover natten, kanskje. Er alene kveld også, og har lyst til å informere dere litt om frustrasjonen for nye medisiner og høre om noen har erfaringer med de.




Designet er laget av Rebecca Moen

Musikk - I miss you, love

Ne-yo  - So sick

Leona Lewis - Homeless

The Faders - Whatever It Takes

Kelly Clarkson - Behind These Hazel Eyes

Escape The Fate - Harder Than You Know

The Rascal Flatts - What Hurts The Most

Secondhand Serenade - Fall For You




Designet er laget av Rebecca Moen

Slik ble jeg med rødt hår!

Glemte helt å legge ut bilder igår kveld! Beklager virkelig, men Simen tok turen - så ble litt mer opptatt i å få pratet med han, enn bloggen ;)



Slik blei hvertfall fargen i håret. Veldig dårlig belysning i leiligheten siden det har gått noen lyspærer - og jeg er ikke er særlig handywoman uten Simen ;)
Though, ikke fordi jeg ikke klarer det! Er bare fordi jeg alltid lurer på om jeg har skrudd dem bra nok i, tror det skal begynne å brenne eller at jeg selv presterer å brenne meg! haha
Så da får det bare bli litt forskjeller.

Beklager, vil ikke legge ut bilde av ansiktet mitt.
Etter nesten fire døgn med ingen søvn - er det ingen poeng i å vise seg offentlig, eller legge ut bilder!
Jeg sier hvert fall ikke som andre under å sier ''æsj jeg så veldig stygg ut her...''
Jeg sier det ærlig på forhånd; Ja, jeg ser ut som en blanding av en 6 åring og en 60 åring!




Designet er laget av Rebecca Moen

Kreativitet; Was she worth it?



Natten har egentlig gått veldig fort, sånn egentlig. 
Ikke har jeg bare hatt nok med dette maleriet som krevde oppsyn hvert tyvende minutt, men jeg har faktisk fått sett på film. Friends With Benefits. Må innrømme at jeg kun så den på grunn av at Justin Timberlake var med i den, med bra var den jo. 

Nå er det litt mindre enn en time til butikken åpner, hurra for det! Frisk luft, og mer hårfarge.
Viser dere resultatet av håret når det er ferdig, om det ikke faller av. For dem som ikke har fått det med seg; Jeg farger det rødt. Haha.

 

God morgen, forresten! 




Designet er laget av Rebecca Moen

I wonder if your love's the same



How can I miss you if you never would stay? 
If you need time I guess I'll go away
Inside me now there's only heartache and pain 
So where's the fire? You've become the rain 




Designet er laget av Rebecca Moen

Ny farge på håret!

Pigmentene i håret mitt har blitt helt ruinert etter all bleking de siste årene, så det å farge det brunt hjalp aldri særlig når det blonde kom mer og mer frem igjen! Håret mitt har ikke vært fint de siste ukene, sett oppspist og misfarget ut!
Så, bestemte meg for å invitere ei venninne på besøk - og la henne farge det for meg.
Og siden jeg ikke har noen her mer som forteller meg at jeg ikke kommer til å kle rødt hår: Farget jeg det rødt.
Ønsket meg det lenge, men Simen har jo alltid sagt at han ikke kom til å like det på meg!


Ja, følte jeg fikk sladde over puppene mine da, selv om bh er akkurat det samme som bikini, føler jeg det blir litt vel ubehagelig! 
Iselin føner håret mitt iherdig bak, spent for å se resultatet før meg! Haha.


Her ser det igrunn bare brunt ut, men i hvertfall så lyser det rødt av hele hodebunnen min fordi jeg satt å rota med fargen fremst i hodet mitt selv. Kjempe lurt!
Kommer til å kjøpe en pakke til i morgen, og farge det en gang til - slik at det blir enda tydeligere og finere.


Resultatet! Bare si det folkens, håret mitt så mye sunnere ut.
Nærmer meg tredje døgnet uten søvn, så skal ikke ha noe dissing på poser under øyne. 
Dessuten er jeg likblek! Haha. Får håpe ting går på spor igjen snart slik at jeg får igjen fargen.

 

Takk for en koselig kveld Isse! Hjelper kjempe masse å ha deg her! Du aner ikke.




Designet er laget av Rebecca Moen

Slik takler jeg manglende livslyst (i bilder)

..går man i dvale. 

Det gjør i hvert fall jeg. Når jeg stiller meg selv spørsmålet, om jeg egentlig er i live - eller om jeg bare puster, kobler jeg ut alle sosiale antenner, og bosetter meg i dobbeltsenga. Der har jeg alt jeg trenger for å overleve flere dager uten bevegelse.
Hvert minste mas fra noen som egentlig bare vil vise at den bryr seg - blir grusomt.
Helt ærlig, folkens - det blir bare en påminnelse.

Vel, jeg tenkte å vise litt av hvordan jeg takler det. Hvordan jeg takler å ikke ha livslyst. Når alt faller sammen.

Som regel, vet jeg godt på forhånd at jeg ikke kommer til å takle ting stort lengre. Derfor har jeg som regel alltid reiret i senga klart når tiden kommer. Det mest viktige, for meg, er å ha nok tilførsel av vann. Jeg er av typen som går flere dager uten å spise og sove, noe som krever mye av kroppen. Vann er viktig når man er energiløs og forvirret.

For meg, lønner det seg å starte med ting man føler hjelper for humøret i god tid før jeg bosetter meg.
Så, i går startet jeg med malekosten.
Her er resultatet:


Jeg føler at steainlys hjelper. Noe som aldri er på når jeg holder til på livets dårlige side; lamper. 
Når disse ble tatt hadde vel mange brent opp allerede. Som regel finner jeg energien til å finne fler stearinlys. Mest sannsynlig fordi jeg føler det hjelper med litt ''liv'' rundt meg.



Når alt det vonde setter i gang; ligger jeg her å deiger meg.
I grunn ikke. Ligger enten å griner som en to åring, eller så er jeg like sint som en lemen. 


Ja det ligger en sko under senga mi. Hvorfor? Fordi jeg kledde av meg yttertøyet på veg inn til senga.

Her har jeg merket av things to notice. For de som lurer på hva jeg mener med ting for å klare meg.
Dataen. Musikk. I to dager nå, har spoityfyen min levd sitt eget liv, og kjørt igjennom lista mi som heter ''Compliments'' på egenhånd. Tidligere i kveld byttet jeg til listen ''Breakdown''. 
Ingenting er som når du hører en sang, som beskriver akkurat hvordan du hører, og den neste følger på med litt håp.



Vannflaskene. Ignorer colaen. Den var død, så den ville jeg ikke ha! Har drukket opp noen flasker, så de ligger å slenger på gulvet, og en gang i blant, finner jeg ut at jeg vil fylle på disse. Det er nok bra, for å få litt bevegelse - tenker jeg, da.

Jakken, arket, boksen: Simen sitt. Alt som lukter Simen er himmel for hjertet mitt. Når man kan kjenne lukten av trygghet - da har man det bra. 
Når man blodet ruser bare av å huske det første kysset. Eller det siste.... 
Når jeg sier det siste; Ja, du tenkte riktig.
Brevet som ligger der, er det han en gang skrev til meg, når jeg flyttet til Kristiansand.
Dummeste avgjørelsen jeg noen gang har tatt. Jeg dro fra det eneste som betød noe for meg - og på grunn av den avgjørelsen fikk han lykke og glede fra en annen plass. Det har gitt konsekvenser den dag idag, over et år senere..

Boken: På de tidspunktene jeg føler meg våken nok, leser jeg. Det hjelper det også, få litt andre ord og tanker inn i hodet enn kun dine egne.

Alt annet småtteri i senga, som for eksempel nøkler og småpenger - er fordi jeg som for eksempel fikk det for meg at jeg skulle gå til Porsgrunn der ei venninne jobber. Jeg vet ikke hvorfor. Ville vel bare være med noen som ikke gidder å minne meg på ting!


You always made my fake smiles seem real. 
I said I love you, boy; and that's forever.

Ellers så er klokken halv fem nå, og jeg vet selv at søvn hadde vært en god ide. 
Men helt ærlig? Sovner jeg nå, går jeg aldri ut av senga igjen. Ikke for å fylle på vannflaksene en gang.
Jeg vet at psykologen min kommer på døra her på tirsdags ettermiddag. Satser på at jeg er like nummen som nå frem til da. 

Sov godt folkens! 


Nei, dette var ikke et sutre innlegg. 
Nei, dette var ikke et rop om hjelp.
Jeg vet selv hva jeg driver med, og jeg er vant med det. Jeg vil ikke ha et hoff nei så synd på deg det var.
Jeg ville vise hvordan jeg taklet livet uten livslyst. 




Designet er laget av Rebecca Moen

Kveldens sanger

 

Snowgoons - Starlight (Instrumental)
Lifehouse - Broken

Shinedown - Breaking Inside




Designet er laget av Rebecca Moen

Pick Me






Designet er laget av Rebecca Moen

Innleggene fremover:

Christina Aguilera - You Lost Me


Christina Perri - The Lonley


John Mayer - Slow Dancing In A Burning Room

 

De neste dagene, antageligvis, vil gå i musikk. 
Musikken står på lik linje med humøret og følelsene, så regner med at dere kan se for dere hvordan dagen er, når dere hører sangen!

Kos dere med masse ny musikk fremover, så blogges vi når ting er litt mer stabil igjen. 




Designet er laget av Rebecca Moen

To pakker sjokolade senere...

Sist jeg oppdaterte på bloggen var klokken halv ti, og jeg hadde allerede vært våken i fire timer. 
Siden den tid har jeg prestert å få blåmerker på rumpa, spist to pakker sjokolade, runnet et spill på 123.spill, tatt opp kontakten med flere venner jeg en gang mistet den med, dusjet med min kjære, smilt mange ganger, sminket meg tre ganger og knekt av fire negler. Og bak alt sammen ligger det i grunn en veldig dum historie.

Etter den første sjokoladepakken som ble spist opp før klokken elleve, bestemte jeg meg for å hinke ned trappa. Annen hvert ben! Jeg hadde nemlig et par rosa ullsokker på (veldig viktig).
Jeg tenkte for meg selv at det kunne aldri gå bra, og det gjorde det i grunn ikke heller.
Men fikk jo aket meg en tur da! Passet i grunn veldig bra siden det ikke er snø ute å ake på.

Frem til rundt klokken to satt jeg å spilte, sang, prata med venner, ledd, knekt noen negler under knappene på tastaturet og prøvd på flere dumme ting.
Så forsvant pakke nummer to med Aftereight. Jeg bestemte meg for å lage mat, og det endte selvfølgelig med to knekte negler til og smerter i nesa. Hvordan jeg fikk vondt i nesa, kan du selv lure på. :)

Så kom Simen hjem, vi forsvant i dusjen, og nå forsvant han i grunn igjen.

I kveld skal vi se på Grey's Anatomy i senga, som vi gjør hver kveld før vi legger oss, også er det opp halv syv igjen i morgen. Hurra.

Du må nok tenke at herregud, for en kjedelig blogg dette er. Ingen bryr seg om du knakk neglene dine.
Vel, beklager. Har virkelig ingenting å blogge om akkurat i dette øyeblikket. Er ikke deprimert nok i grunn! Og det er vel egentlig positivt ;) 




Designet er laget av Rebecca Moen

Dum.. dum.. dum.. SÅ DUM!

Våknet halv syv på morningen for å bytte seng da Simen skulle på jobb. Var så trøtt at jeg regnet med å sove som en sten med en gang igjen, men nei. Finnes det egentlig noen andre enn meg som tror jeg får sove uten han?
Så her sitter jeg da. Kjeder livet av meg. Fordi jeg var så dum å absolutt skulle bytte seng.

Så....dum. Også på en fredag... 



God morgen, liksom.




Designet er laget av Rebecca Moen

Katten som ikke skal ha fisk, men tomatsuppe......



Herremin, kattepusen. Snakk om sært.
Han skal ikke ha fisk, ikke frukt og ikke hvit saus.
Men han skal ha leverpostei, mais, tomatsuppe og brun saus? 




Designet er laget av Rebecca Moen

Gråt for første gang på psykiatrisk

Er virkelig rart, hvor langt ting skal gå, før jeg virkelig tør å vise at noe er galt foran folk?
Enda rarere, er hvordan kjærlighet i det ene øyeblikket er det vondeste og skumleste man noen gang kommer til å kjenne, og i det andre verdens beste og tryggeste følelse.
Ikke bare kjærlighet som i det jeg har med Simen, men familiekjærlighet også. Den har ikke alltid vært der den heller.

Dagen idag har i grunn vært litt bedre. Sola har stått en smule oppe i dag, og jeg følte meg bra nok til å dra på skolen. Eller, i grunn kjefta Simen meg ut av senga, men jeg dro.
Skoledagen var så som så. Fikk ikke utrettet noen nye hypoteser for å redde alle de sultne barna i verden idag, men jeg satt hvert fall fint på stolen min sammens med min kjære Ipod og tegnet på ark jeg fikk av Iselin.

Så, til det magiske! Tror i grunn det var her jeg fikk ut alt jeg burde av frustrasjon. Gym. Intervall. Jeg løp, og løp. Og løp ferdig hele intervallen. Noe jeg aldri bruker å gjøre. Jeg pressa meg til det ytterste, og kjente kroppen ble nummen når jeg løp på det raskeste. Selvfølgelig kasta jeg opp etterpå, men jeg løp hvert fall veldig bra!

 Deretter gikk turen til psykiatrisk avdeling, der jeg fikk utdelt resepten på anti-depressivaen. Endelig! Så satser vi på at det ikke blir store bivirkningene ut av det, og at humøret får en løft slik at alt kan bli som normalt igjen. Slik at jeg kan bli meg selv igjen.

Men det merkligste skjedde der idag.
Vi pratet først og fremst om hvordan ting hadde gått den siste uken, og om det hadde vært flere anfall.
''Jeg har ikke vært alene. Tror du det har vært noen anfall?'' svarer jeg fint tilbake da.
Så tok han opp nyttårsaften. Så tok han opp Simen. Så tok han opp forholdet og hvordan dét gikk.
Jeg prøvde å holde igjen. Øyne mine sved. ''Det er lov til å gråte, Charlotte. Du sitter her fler ganger i uka, og har gjort det i flere år. Det er lov å vise at ting er nok nå..''

I bunn og grunn kom vi frem til at jeg ikke måtte ta sorgene på forskudd, og håpe på at ting ordna seg fort. Ordne seg, det skulle det jo. 
I mitt håp, håper jeg bare Simen ser at ting vil bli bra igjen. At jenta hans snart er tilbake. At han ser, at jeg elsker han. Med alt jeg har, for alt han er. For det gjør jeg. 

Så nå skal alt bli bra. Nå har jeg vasket leiligheten vår, tent lysene, tatt en lang og velfortjent dusj - og snart går turen inn til sentrum der jeg skal få tatt mørkekjøringen.
Etter det skal jeg og min kjære ut å spise! 

Idag er dagen, dagen da jeg sitter med mitt lure smil mutters alene og tenker på at snart, snart kommer verdens fineste gutt hjem! 







Designet er laget av Rebecca Moen

Bilder fra nyttårsaften

Har ikke glemt dere lesere helt! Har bare ikke stort på hjertet for tiden i grunn. Så her kommer hvert fall noen bilder! :)


















Som man kan se, er det ikke alle som tar seg like bra ut foran kameraet når klokken begynner å dra ut på natta!
En vellykket kveld, får man si!

Takk alle sammen, mine kjære venner, for en fantastisk kveld! 




Designet er laget av Rebecca Moen

Starter året med tårer og ensomhet

Lifehouse - Broken

Nyttårsaften skulle egentlig bli ''feiret'' i joggebukse, og druknet i brus, siden den berømte kjæresten min ikke hadde interesse for å be meg med selv om jeg spurte. Men heldigvis, har jeg supersøte venner og venninner fra den gamle skolen jeg gikk på i fjor, Bø vidregående skole, som inviterte meg til en privat fest.
Mye latter og hyggelige smil gjorde at kvelden ble levlig, og jeg klarte å glemme en del av hvorfor jeg var sint i første omgang.
Men så kom jeg hjem. Jeg kjente jeg ble mer og mer deprimert, og visste ikke hva jeg skulle gjøre når Simen kom hjem. Han hadde ikke svart på meldinger hele kvelden, og mange andre detlajer rundt dette gjorde at jeg ble veldig engstelig for forholdet.
Skulle jeg gi han en klem, og søke trøst? Eller skulle jeg vise at det ikke var greit?
Det hele endte med at jeg stilte noen spørsmål, og la meg til å sove.

Da vi hadde våknet og spist idag, brøt han plutselig ut med at han ikke ville være med til Skien denne uka. Umiddelbart kjente jeg behovet for å konsentrere meg om å holde igjen tårene, som prøvde å svi seg igjennom øyne mine. Pusten min stresset. Jeg vil ikke være alene denne uka, jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg kan ikke. Jeg klarer ikke. 
Jeg sa jeg ikke ville dra utover uten han. Men da fikk jeg bare tilbake; nei, da vet jeg ikke hva du skal gjøre.
Jeg kan bli her. Jeg kan ta buss. Jeg kan det. Bare ikke la meg være alene, jeg ber.
Jeg kan ikke, jeg vil ikke.

Det er to måneder til jeg får lappen. To. 
Hvorfor kan du ikke bare holde ut disse to månedene? Du sa du skulle. Du lovet. 
Jeg trenger deg nå. Det er for mye som skjer fremover.

Jeg spurte om han ville ha meg her, men når jeg ikke får svar, hva skal jeg da tro?
Jeg kan ikke. Jeg vil bare få pusset opp ferdig stuen i det gamle huset til pappa, og få flyttet begge oss inn med en gang. Jeg kan ta buss. Jeg kan, jeg kan, jeg kan. Det er bare to måneder.

Men nå driver jeg med ønsketenking igjen.
Jeg er frustrert. Han kommer aldri til å be meg bli her. Han kommer aldri til å bli med ut.
Jeg kommer til å være alene denne uken. Alene og ødelagt. Jeg kan ikke.  




Designet er laget av Rebecca Moen

Nyttårs hilsen fra Kristine og Charlotte!



Klare for fest! ... for noen timer siden. Nå er jeg bare klar for senga!
Om den berømte kjæresten min finner vegen hjem da. Får sitte oppe å vente på han :)

Håper alle har hatt det kjempe fint i kveld! Jeg har hvert fall kost meg litt, selv om jeg ikke fikk feire sammen med Simen... 
Gode venner er tingen! Luringene, som lurer meg til å glemme hvorfor jeg er sur! Haha. Love you guys. <3

 

Q: Har du hatt det fint? 




Designet er laget av Rebecca Moen



Ei livlig jente som blotter sitt eget liv for forståelse. Jeg heter Charlotte, og deler også mine interesser for fotografering, mote og kunst. Bloggen har blitt en stor del av livet mitt etter at mine trofaste lesere holdt lys i livet mitt på det mørkeste. Livet har blitt betraktelig mye bedre etter jeg startet bloggingen, men det er stadig noen perioder. Takk til alle lesere som enda står ved min side, og velkommen til nye lesere!

>> Lik den offisielle facebook siden for bloggen for sniktitter, oppdateringer og bilder som ikke kommer ut her! facebook.com/csortveitblogg


  • + Legg meg til som venn


  • Siste innlegg

    Kategorier

    Arkiv



    Designet er laget av Rebecca Moen

    hits