januar 2013

De ekte vennene

 

Tider som dette, vil fort vise hvem som er ekte venner og ikke - hvem som takler mitt virkelige jeg, og ikke

Q: Skjedd med deg? Når du har en vanskelig periode, og venner trekker seg unna?




Designet er laget av Rebecca Moen

Lengsel og redsel - Redd for å være meg selv

Jeg fortalte om det i forrige uke, om at jeg var tilbake som meg selv. Jeg følte at ting lettet igjen. Det var visst bare den ene dagen. Det går opp og ned, jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg hater dette. Det å ikke kunne være meg selv i det ene øyeblikket - og prøve å rette opp for det jeg gjorde når jeg ikke var meg selv i det forrige. Det finnes ikke medisiner for å holde en dissosiativ identitetsforstyrrelse i sjakk - den kommer og går, og holder ofte på i en lang periode før det slipper tak. Husker dere hvordan det var for et år siden? Jeg husket aldri noe. Jeg skadet meg selv. Jeg knuste alt. Jeg våknet stadig med blod utover hele leiligheten, og aldri noe bevis på hva jeg hadde gjort. Fordi? Jo fordi jeg hadde vasket opp kniven jeg hadde kuttet meg selv med, og gjemt det ene glasskåret jeg inni putetrekket.

Jeg er utrolig takknemmelig for at jeg ikke er så ille som det nå. Men det er perioder. Mange. Er mye derfor bloggingen ikke har vært på min side. Jeg har bare ikke vært her. Og som regel husker jeg ingenting. Folk spør hvor jeg har vært, eller hva jeg gjorde i helga. ''Eh....'' Nei, det forsvinner, og det sliter meg ned. Jeg er så redd for at jeg kan finne på å skade meg selv igjen, eller være til fare for andre. Selv om psykologen har sagt i fra om at jeg ikke er i fare for andre, så er det bare en bekymring en må ha.

Det blir tatt hånd om, men jeg har ikke time før neste uke. Føler jeg trenger en tur til psykiatrisk igjen før det. Før det blir verre. Denne gangen sier jeg det frivillig. Jeg vil ikke være syk lengre. Jeg er lei. Så ubeskrivelig lei av alle disse ukjente følelsene som bruser i blodet mitt.

Jeg føler meg tom, men samtidig så forvirret




Designet er laget av Rebecca Moen

Ingenting stemmer

Det er en slik dag... Ingenting føles rett. Ingenting føles bra.
Eneste jeg ville gjort idag var å ligge hjemme, med musikken, og bare stirret i taket. Alene. Jeg vil være alene idag. Men på en annen måte ikke. Jeg antar dette er mye av personlighetsforstyrrelsen... Men uansett grunn, er det fortsatt like tungt for hodet. Dette er ikke en dag jeg klistrer på et smil for alle andres skyld.
Jeg fikk dratt meg på skolen, men jeg kunne ikke gledet meg mer til å komme meg hjem..




Designet er laget av Rebecca Moen

Musikk; Shinedown - Call me



 

Q: Har du også en slik sang? En sang som minner deg på alt, som får deg til å føle alt?




Designet er laget av Rebecca Moen

Ny bil!






Oppgradering fra Golf 3 til Golf 4 1.6 Highline! Er ganske fornøyd!
Forelsket meg i fargen! Bilen er kjempe god å kjøre med, og slår den gamle golfen!

I shall name it Erta

 

Q: Hva synes du? :)




Designet er laget av Rebecca Moen

We Heart It

De fleste har nok merket at jeg er en daglig bruker av http://weheartit.com/
Jeg
er fast bruker, og hvis man virkelig vil kjenne meg, er det en av de beste plassene å følge med på! Alle bilder blir favorisert når de passer til humøret mitt. Er så lett å koble seg til mye av det!

Elsker siden, hvis du elsker siden og er en bruker der - følg meg! Om ikke, ta turen innom, kanskje du blir inspirert nok til å lage din egen bruker også! :)

http://weheartit.com/csortveit

 

Q: Har du en bruker på Weheartit jeg kan ta turen innom?

 




Designet er laget av Rebecca Moen

Musikk - Fire godbiter!

Jem - Maybe I'm Amazed

Vaughan Penn - Ready To Rise

Thirteen Senses - Into The Fire

Ed Sheeran - Give Me Love

 

Q: Hva synes du?




Designet er laget av Rebecca Moen

Jeg er ikke den type jente gutter faller for

Jeg er ikke den type jente faller for. Sier ikke dette for å være overfladisk, men det er mange som prøver seg på meg. Jeg tror dette kobles til utseendet eller det at jeg er utadvent og ikke sjenert. For så fort noen finner ut av hva som ligger under huden min, løper de raskere enn en geopard mot nærmeste utgang. Jeg ser hva det har gjort med familie og hva det har gjort mot venner. Det er få som takler det - og er villige til å prøve.
Vi så alle hva det gjorde med den forrige kjæresten min. Jeg skyvde han vekk. Lengre og lengre vekk jo dårligere jeg ble. Han ga aldri opp, med ord - men det siste året kunne man se det i øyne og på kroppsspråket hvor sliten han ble av meg. Det kan ikke klandres, jeg var ille. Jeg var grusom mot alle rundt meg. Jeg trang omsorg og pass døgnet rundt. Og nå.. har jeg nesten ingen.

Jeg er livredd for å slippe folk innpå meg. Stole på andre mennesker enn de få jeg har i livet mitt nå. Jeg har mange venner, men det er ikke mer enn to jeg stoler på med hele mitt hjerte her i verden. Jeg har ikke råd til å stole på andre, i tilfelle det skulle ende galt igjen. Jeg har ikke energi til det. Jeg har hvert fall ikke energi til å få følelser for noen - for så fort det skjer - løper jeg også fortere enn en geopard.
Jeg er vanskelig, komplisert, tungvind, negativ, kranglete, sta, utålmodig, altfor ærlig, humørsyk, frekk, hissig, jeg overkjører andre og jeg utsetter ting.
Når man drar på et jobbintervju, blir man ofte spurt om å nevne sine sterke og svake sider. Når jeg er på et jobbintervju svarer jeg selvfølgelig ikke med alle disse. Men det er slik jeg er, og ofte; mye av det kombinert. Det gjør det vanskelig for andre mennesker, og de trekker seg lett unna.
Jeg blir skuffet, redd og såret. Ender stort sett med at jeg sårer andre.

På utsiden virker jeg enkel, kanskje jeg virker litt dum - litt mer som bare en fin kropp og ingenting annet nyttig. Det er enten eller. Det er forvirrende, og slitsomt. Ikke bare for meg, men andre også.

Grunnen til at jeg tok det opp var fordi det plutselig ble en del av en samtale på Facebook. Fant ut at dette var noe jeg faktisk kunne tregt å dele. Jeg blir kanskje sett på som dum, eller bare en finere kropp, men det ligger mye mer bak det - og alle vanskelighetene jeg har vært igjennom, har gjort meg til den sterke personen jeg er idag. Det ligger mye bak all negativiteten og alt det kompliserte - så mye mer som ikke bare er skummelt. Men det er umulig å få vist det før jeg virkelig slipper noen inn. Det er umulig å la andre se hvem jeg virkelig er, la meg selv bli åpen og sårbar før jeg vet at dette er et menneske som aldri vil slenge døra i trynet mitt. Jeg har gjort den feilen en gang for mye, og nå hindrer seg meg i å komme for nær mennesker i tilfelle jeg kanskje kunne tenkt meg å bli bedre venn med vedommende eller kanskje det er en gutt det kanskje kunne vært muligheter for at jeg kanskje, bare kanskje kunne tenkt meg å snakke litt mer med. Men slik er det ikke.
Jeg er ikke den type jente som guttene faller for, fordi det ligger for mye bak det. Men det er ok. Jeg har de beste vennene jeg kunne hatt - og selv om jeg savner kjærligheten, er det mange ting som overgår den. Som for eksempel om jeg er glad, en hel dag, ingen bekymringer, bare lettelse og lykke - det ville slått alt annet av listen.
Så enten, finner jeg kanskje en som er villig til å kjempe mellom det, eller så får jeg klare meg med verdens beste venner og 40 katter! Ganske fornøyd begge veger jeg altså. Jeg liker ting som det er.




Q: Hvordan er det for deg?




Designet er laget av Rebecca Moen

Oppdatering: Slik er livet midt i januar

Jeg har gjort mange feil den siste tiden. En av de større feilene var å gi opp bloggingen så lenge. Sist jeg virkelig var inne her å delte livet mitt med dere var i slutten av desember.
Er ikke på grunn av at jeg skuffet dere jeg angrer mest. Selvfølgelig, jeg ser at mange lesere har forsvunnet, og det med god grunn - men det er mest fordi jeg skuffet meg selv.
Bloggen var den ene tingen jeg hadde som hjalp meg i livet. Som fikk meg gjennom dagene. 
Jeg har lenge følt meg tom og ubrukelig, spesielt siden ulykka. Har ikke fått til å skrive noe, ikke har jeg fått trent og ikke fått vært så mye blant andre mennesker enn leger.
Dette forandres her og nå.

Så fort jeg får ny bil igjen, flytter jeg ned i huset igjen. Jeg ser det blir for tungt for bestemor. Ikke oppførselen min, men meg generelt. Hva jeg sliter med - blir fort noe hun føler hun også må slite med.
Før taklet hun det greit, men det virker som at hun har fått det for seg at nå som jeg er så voksen, og har vært her en liten periode, burde spisingen min burde falle på plass av seg selv. Så istedet for å spørre, eller bare la det være, blir hun sur, eller ignorant. Skuffet. Ikke på den måten som får meg også sur, men måten som gir meg skyldfølelse og følelsen av å ødelegge for de rundt meg.
Jeg vet jeg ikke skulle flyttet tilbake før vinteren var over, men hvis det holder på slik noe mer nå, kommer det ikke til å fungere. Jeg har vært flink. Spist til hvert eneste måltid. Jeg synes det er et stort skritt. Det er et stort skritt! Jeg spiser. Flere ganger daglig! Men det er ikke nok for de rundt meg. For dem er det mengden som telles nå om dagene, og ikke innsatsen jeg gir.

Ting skal forandre seg nå. Snart. Jeg vil ha livet mitt tilbake.







Designet er laget av Rebecca Moen

JEG ER TILBAKE!

Nå som smertene har gitt seg på det verste og livet mitt er tilbake på skinner; jeg er offisielt tilbake på blogg.no! Jeg har savnet dere, og bloggen selvom det bare har vært en ukestid.
Istedet for å fortelle om alt som har skjedd i det siste, deler jeg bare bildene mine fra Instagram den siste tiden. Jeg har egentlig mest ligget hjemme i sengen, så det er ikke stort å fortelle!

 



Fikk sertifikatet på bil!





Havnet i bilulykka 30 timer senere.





Ble skadet, og orker ikke blogge pga smertene.
Var vekk fra skolen en god stund, og de siste dagene var jeg der halve dager.


Så, dette er hva som har skjedd den siste tiden. Ikke så veldig spennende i grunn!
Men, som sagt, jeg er tilbake! Med musikk, fotografering, hverdag, outfits og hele pakken!



Q: Har dere noen spesielle ønsker om hva dere vil se eller lese om i de neste innleggene?
Q: Hva har du gjort siden sist jeg blogget?




Designet er laget av Rebecca Moen

Ingen blogging etter bilulykken

Jeg beklager virkerlig, men jeg har virkelig ikke klart å rote meg til det. Bare tanken på å sitte foran pcen er slitsom nok
Onsdag ettermiddag fikk jeg billappen. Torsdags morgen havnet jeg og to gode venninner i en bilulykke der en annen brøt vikeplikten sin og smalt rett i siden på bilen min. Like bak meg.
Bilen min er totalvrak, hver person i min bil har fått sin del av skader, mens han som traff oss klarte seg helt fint.
Selv skal jeg tilbake til legen i morgen på grunn av smertene det har medført. Da ambulansen hentet meg var jeg nok fortsatt for sjokkert til å kunne kjenne smertene annet enn etter hjernerystelsen. Over helgen der i mot, når kroppen og musklene har slappet av har det kommet snikende innpå.

Jeg lever, vi lever alle mann. Englevakten var med oss - men jeg kommer nok selv ikke til å kjøre bil med det første. Må finne ny bil også etter hvert.
Jeg vet ikke når jeg er tilbake på bloggen for fult. Kommer til å slenge inn et par innlegg i ny og ned når formen er på plass, men annet enn det... ja, jeg er fortsatt en blogger - men akkurat disse dager er jeg hverken i form psykisk eller fysisk.

Savner dere!




Designet er laget av Rebecca Moen



Ei livlig jente som blotter sitt eget liv for forståelse. Jeg heter Charlotte, og deler også mine interesser for fotografering, mote og kunst. Bloggen har blitt en stor del av livet mitt etter at mine trofaste lesere holdt lys i livet mitt på det mørkeste. Livet har blitt betraktelig mye bedre etter jeg startet bloggingen, men det er stadig noen perioder. Takk til alle lesere som enda står ved min side, og velkommen til nye lesere!

>> Lik den offisielle facebook siden for bloggen for sniktitter, oppdateringer og bilder som ikke kommer ut her! facebook.com/csortveitblogg


  • + Legg meg til som venn


  • Siste innlegg

    Kategorier

    Arkiv



    Designet er laget av Rebecca Moen

    hits