Siden jeg kom tilbake fra dødsdommen min i februar, har dere nesten ikke hørt om annet enn at alt går så mye bedre, hvor positiv jeg har blitt og hvor frisk jeg er.
Alt går bedre. Jeg er positiv. Jeg er frisk.
Men når jeg først blir sliten igjen, blir jeg veldig sliten.
De siste dagene har det gått verre igjen. Og for hver dag litt verre.
Det kan ha noe å gjøre med at det er ferie.
Jeg hater ferier.
Det kan ha noe å gjøre med at det skjer mye på en gang.
Mens jeg prøver å late som det ikke skjer.
Det kan ha noe å gjøre med at jeg begynte med å sperre alt inne igjen.
For å ikke virke svak.
Akkurat for i kveld, skal jeg innrømme at jeg er svak.
I morgen, kommer jeg nok til å si noe annet om jeg føler meg bedre.
Jeg savner gutten min. Jeg savner kjærligheten, måten han fikk meg til å smile på, varmen fra smilet hans og den følelsen jeg får hver gang han kommer nær meg.
Han var bestevennen min, min store kjærlighet og familien min.
Det er ikke så lett å gi slipp på.
Hvordan kan folk forvente at jeg skal klare å la det gå når jeg ikke er klar for det?
Jeg savner mamma. Det er et skipt som dratt for lengst, men jeg savner henne. Jeg lurer ofte på hvordan det går med henne. Og noen ganger, anger jeg på at jeg lot henne jage meg vekk så lett.
Jeg kunne fortsatt hvert der for henne. Hjelpet henne. Passet på henne.
Men da hadde jeg ikke blitt frisk selv.
Jeg hadde aldri fått smile. Le. Føle kjærligheten.
Er det egoistisk?
Jeg vil ikke at hun skal være alene til hun dør. Hun er ung enda. Men jeg håper hun klarer å holde noen mennesker nær seg, og ikke skyver alle unna som prøver å hjelpe...
For jeg kan ikke være der lengre.
Jeg tenker på henne. Men jeg kan ikke snakke med henne.
Jeg savner henne. Men det skal jeg nok egentlig ikke innrømme. Jeg skal jo være sterk. Overvinne det som er feil for meg.
Jeg elsker henne. Men jeg kan ikke fortelle det. Jeg kan ikke gi håp.
Jeg likte egentlig å lure kroppen min til å tro at alt er bra.
Men man blir sliten av å gå rundt å late som man ikke elsker noen lengre. Når det virker som det er alt en tenker på..
Men det skal gå bra. Igjen.
Noen ganger er det bare sånn, ikke sant.
